Etter barnevernsloven § 4-1 skal barnevernsmyndighetene ved anvendelsen av bestemmelsene om tiltak etter lovens kapittel 4 legge «avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet». Det følger av denne bestemmelse at en avgjørelse om at det offentlige skal overta omsorgen for et barn, må være begrunnet med at dette er til barnets beste. Men det er ikke tilstrekkelig for at det offentlige skal overta omsorgen i slike tilfeller som barnevernsloven regulerer, at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. Som Høyesterett har påpekt i flere tidligere avgjørelser, bygger barnevernsloven på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er derfor strenge.
Vedtak om omsorgsovertakelse treffes med hjemmel i barnevernsloven § 4-12 første ledd bokstavene a, b, c, og d.
Etter bokstav a er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger «alvorlige mangler» ved den daglige omsorgen, etter bokstav b er det et vilkår at foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov, etter bokstav c er det et vilkår at barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep i hjemmet, og etter bokstav d kreves det at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan bli «alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
I § 4-12 annet ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes «når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i», og at det derfor ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11».
I forarbeidene blir det fremholdt at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar», se Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 110, jf.Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21. Om forholdet til plikten til å vurdere hjelpetiltak uttaler Justiskomiteen i Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 15:
«Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses som nyttesløst å forsøke med slike tiltak.»
Ved overprøving av fylkesnemndas vedtak har domstolene kompetanse til å prøve alle sider av vedtaket, både de rettslige og de faktiske, og også selve forvaltningsskjønnet, se tvistemålsloven § 482. Det er også sikker rett at domstolenes overprøving ikke skal skje på grunnlag av forholdene da fylkesnemnda traff sitt vedtak, men ut fra forholdene på domstidspunktet.
Det betyr at foreldrene kan forbedre sin omsorg i tiden fra omsorgsovertakelse i fylkesnemnda til ankebehandling i rettsvesenet feks ved hjelp av psykolog og miljøarbeider, avhengig av type omsorgssvikt i saken. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten følger opp foreldrene, etablerer et samarbeid mellom foreldrene og barnevernsmyndighetene og hjelper dem til å komme i posisjon for en tilbakeføring, der det er mulig.
For utgangspunktet i norsk rett er det biologiske prinsipp, som vil si at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.