Bronda mot Italia (dom 9.6.1998)

Søkerne, ektefeller Bronda, bodde sammen med sin datter S. B. og hennes datter S., som ble født i 1984. Siden S. B. Ifølge noen uttalelser forsømte foreldreoppgavene til S., besluttet en domstol i Genova i oktober 1987 at kommunen skulle overta omsorgen ansvar for S. S var imidlertid sammen med sin mor frem til september 1989, da de sosiale myndigheter pågrep henne og plasserte henne på barnehjem . Herfra ble hun bortført av sin mor. Hun ble funnet og returnert til barnehjemmet. Hun ble senere plassert i fosterhjem.
Undersøkelsene utført viste at S. B. led av en psykisk lidelse, og at det derfor ville være vanskelig å overlate til henne ansvaret for S. Videre viste det seg at S. var sterkt imot en overgang bort fra fosterfamilien. Lagmann Genoa fant i august 1995 at S. hadde nådd en slik modenhet (11 år) at det måtte tas hensyn til hennes egne ønsker og bestemte at hun kunne forbli i fosterhjemmet.
Ektefellene Bronda klaget over at S. ikke ble returnert til sin egen familie, som etter deres oppfatning krenket artikkel 8 i konvensjonen (retten til respekt for privatliv og familieliv).
EU-domstolen fant at det var et inngrep i ektefellene Brondas rett til respekt for familielivet, som var basert på loven og servert den legitime formål å beskytte S rettigheter og friheter.
En ytterligere betingelse for at inngrep vil være akseptable i henhold til artikkel 8: 2 var at det kan anses som nødvendig i et demokratisk samfunn. EU-domstolen fant at dette var tilfelle, og la særlig vekt på at den italienske domstolen hadde gjort en nøye avveining av de motstridende interesser og på S. sin spesielle protest på å forlate fosterfamilien. Brudd på artikkel 8 i konvensjonen var det derfor ikke.

Comments

kommentarer