Mons Oppedal mener at Norsk Barnevernlov ikke samsvarer med rettspraksis i EMD

Professor dr. juris (emeritus) Mons Oppedal skriver i sitt høringsforslag til ny barnevernlov at Norsk barnevernlov ikke etterfølger rettspraksis i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).

“Særlig savnes en tydeligere markering av kravet til grundige undersøkelser i familie- og nærmiljø for å kunne vurdere alternativer til plassering hos ukjente. Her hevder utvalget på side 173 i forhold til de nåværende bestemmelsene i §§ 4-6 annet ledd og § 4-9 at disse samsvarer med rettspraksis i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Dette er jeg sterkt uenig i. Fylkesnemnder og domstoler forstår de nåværende akuttbestemmelsene langt mer liberalt enn det som følger av EMD-praksis. Det hører til sjeldenhetene at disse instansene går nøye inn på EMD-praksis i slike saker.”

Han mener også at rettsvernet til nyfødte er altfor lav i Norsk praksis:

Når det gjelder den viktige tvangsbestemmelsen i lovforslagets § 34, er det positivt at den samler de nåværende bestemmelsene i barnevernloven av 1992 (bvl.) § 4-6 annet ledd og § 4-9. Det er vanskelig å unngå forholdsvis åpent formulerte inngrepsbestemmelser, skal man sikre beskyttelse for barn i ulike situasjoner hvor det må gripes inn raskt. Det er likevel svært beklagelig at de strenge kravene til nødvendighet som stilles i EMD-praksis når det gjelder nyfødte og små barn, ikke reflekteres tilstrekkelig i lovforslaget.

Oppedal sier også at omformuleringen angående barn med adferdsvansker ikke er heldig:

Når det gjelder lovforslagets § 35 som erstatter de nåværende hjemlene i bvl. § 4-25 annet ledd, jf. § 4-24, er kravet til at barnet «har vist alvorlige atferdsvansker» erstattet med en formulering om barn som «utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare». Inngrepsvilkårene er dermed ikke lenger avgrenset til atferd som er sosialt sett negativ. Formuleringen omfatter etter sin ordlyd også destruktive innadvendte handlinger som suicidalitet, selvbeskadigelse, anoreksi, osv. Det kan ikke anbefales å vedta en slik ordlyd uten at forholdet til helsevesenets ansvar og myndighet på dette området er langt grundigere vurdert enn det utvalget gjør.

Videre har han lite sans for å plassere barn med adferdsvansker sammen med barn som har problemer med narkotika eller kriminalitet:

Det kan heller ikke anses som gunstig å tvangsplassere barn med slike problemer sammen med barn som er plassert på grunn av stoffmisbruk eller kriminalitet. I tillegg er det grunn til å understreke at man neppe slipper unna uskyldspresumsjonen og forbudet mot dobbeltstraff ved de nye formuleringene. Bygger inngrepsgrunnlaget i den enkelte sak på at det foretas kriminelle handlinger, vil det fortsatt måtte tas hensyn til uskyldspresumsjonen m.v.

Oppedal peker også på den økende bruk av akuttplasseringer og at praksisen mangler en skikkelig kontrollmekanisme:

De mest alvorlige problemene ved bestemmelsene om hastevedtak knytter seg til den svake prosessuelle kontrollen med slike vedtak. Utvalget synes lite bekymret for det store og økende antall akuttvedtak etter dagens lov (1809 vedtak i 2015), som fører til at de fleste barn som er gjenstand for omsorgsovertakelse allerede er plassert med et hastevedtak.

Dagens barnevernlov har to mekanismer for kontroll med akuttvedtak: Godkjenningsordningen og klageordningen.

Godkjenningsordningen har vært uendret siden 1994, og må i dag nærmest ses på som en anakronisme. Omtrent alle vedtak blir godkjent (97,5 % i 2015), noe som tyder på at fylkesnemndsledernes godkjenningspraksis er svært lojal mot barneverntjenesten. I tidligere år ble så mye som en femtedel av vedtakene underkjent. Selv dette tallet var etter min oppfatning for lavt (se nærmere i Mons Oppedal, Akutthjemelene i barnevernloven, Oslo 2008 ss. 217-218 og 410-411). En godkjenningsprosent på 97,5 % tyder på at vi står overfor en ikke fungerende ordning med tanke på å stoppe uriktige akuttplasseringer på et tidlig tidspunkt. Ordningen bør nedlegges som ikke effektiv.

Klageordningen synes å være mer betryggende utformet, men har den betydelige ulempen at en part må aktivt klage for å få saken overprøvd. Med tanke på at sakene primært gjelder barn som i hovedsak ikke selv er parter, innebærer dette at de blir helt avhengige av om de voksne partene klager. Når barnet er part, bør det få juridisk assistanse for å kunne vurdere sin rett til å klage, noe det i dag ikke får før det har levert en klage. Selv ved frihetsberøvelsene får ikke barn automatisk rettshjelp når de blir tvangsplassert. Dette strider mot barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav d.

Den eneste betryggende rettssikkerhetsordningen for barn som utsettes for akuttvedtak, er at det umiddelbart oppnevnes en advokat for de private parter, og at det alltid holdes et etterfølgende rettsmøte (fylkesnemndsmøte) kort tid etter vedtaket.

I tillegg bør det lovfestes at fylkesnemnda med regelmessige tidsintervaller fører kontroll med at vilkårene for hastevedtak fortsatt er oppfylt.

Han mener det er feil å ikke gi barn under 15 år partsrettigheter:

Disse reglene fører til at barn under 15 år i omsorgssaker, er uten prosessuelt vern i saker hvor foreldre ikke protesterer mot en plassering og/eller er enige i en plassering. Dette er svært uheldig idet det ikke på noen måte er gitt at barnets beste ivaretas i slike situasjoner.

I slike saker fører de snevre partsreglene til at barnets behov for forsvarlige utredninger og vurderinger blir skjøvet til side. Det hjelper da lite om barnets interesse gis høy prioritet i de materielle reglene, når det ikke finnes rettssikkerhetsgarantier som kan følge opp denne målsettingen i de prosessuelle reglene. Realiteten blir da at prosessuelle og rettstekniske hensyn samt en urealistisk tro på at barneverntjeneste og foreldre samlet vil ivareta barns interesser i alle saker, setter barnets rettssikkerhet og en forsvarlig vurdering av barnets beste til side.

Etter min oppfatning må utvalgets forslag om å senke partsalderen til 12 år støttes.

Han vil også øke mulighetene for foreldre uten omsorg (feks skilte fedre) til å bli part, noe de ikke har idag:

Det samme gjelde utvalgets forslag om å justere foreldres rett til å opptre i saken, noe som blant annet innebærer at foreldre med foreldreansvar, men uten omsorgsansvar, likevel kan opptre som part i spørsmål om omsorgsovertakelse og plassering av barn.

Han mener at familiemedlemmer og fosterforeldre også skal få de rettigheter som er avspeilet i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK):

Etter mitt syn burde forslaget gå lenger slik at barnevernloven avspeiler at barn under 12 år, samt familiemedlemmer og fosterforeldre, kan ha rett til en rettferdig rettergang etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6. Frem til i dag har lovgiver unngått å gå inn på disse reglene i detalj. Det er et fremskritt at den foreliggende utredning har gått inn på de menneskerettslige forpliktelsene i forhold til familieliv, og at utredningen avklarer at så vel familiemedlemmer som fosterforeldre ofte kan ha rett til familieliv etter EMK artikkel 8, se særlig sidene 334-338 i utredningen. Det er likevel et savn at utredningen ikke går særlig inn på hvilke rettigheter barn, familiemedlemmer og fosterforeldre har når det gjelder retten til å anlegge eller delta i sak etter EMK artikkel 6. Det vil føre for langt å gå inn på slike spørsmål i detalj i en høringsuttalelse, så jeg her må jeg nøye meg med å vise til Oppedal 2008 kapittel 8.

Foreningen for Barnets Beste takker Mons Oppedal for hans bidrag til ny barnevernlov som påpeker mange viktige momenter som departementet må vurdere seriøst.

Se hele høringsforslaget til Mons Oppedal

 

Comments

kommentarer