N. TS. mfl. mot Georgia (klagenr. 71776/12, dom 2. feb. 2016) gjaldt klage på grunn av tilbakeføring til far etter fosterhjemsplassering hos barnas tante. Barna (født 2002 og tvillinger født 2006) hadde flyttet til tanten etter morens død, og mens far var under behandling for rusmiddelavhengighet. Etter at far i 2010 hadde krevd tilbakeføring, ga førsteinstansdomstolen de lokale sosialmyndigheter i oppdrag å utrede barnas situasjon. Domstolsbehandlingen endte i 2012 med at far fikk omsorgen for barna, men avgjørelsen ble ikke effektuert. Barnas tante klaget til EMD over krenkelse av artikkel 8, både på egne og nevøenes vegne, og EMD fremmet saken for barnas del. EMD tok utgangspunkt i retningslinjene som var satt opp i M. og M. mot Kroatia (se foran). De springende punktene var hvorvidt barna var tilstrekkelig involvert i prosessen og om de nasjonale domstolene i tilbørlig grad la vekt på hensynet til barnas beste. EMD stilte seg uforstående til hvorfor de nasjonale myndighetene lot være å vurdere å involvere det eldste barnet i prosessen og heller ikke ga noen begrunnelse for ikke å høre barnet. Behovet for direkte involvering var særlig nødvendig på grunn av den uklare rollen sosialmyndighetene hadde som representant for barna etter nasjonale prosessregler. Barna var negativt innstilt til å flytte tilbake til far. Selv om deres syn kunne være påvirket av mors familie, var tilbakeføring mot barnas ønske et inngripende tiltak som krevde overgangsordninger og forberedende tiltak for å gjenoppbygge relasjonen mellom far og barna. Nasjonale domstoler hadde foretatt en utilstrekkelig og ensidig vurdering hvor de hadde oversett barnas emosjonelle behov. På denne bakgrunn kom EMD til at barnas rettigheter til privat- og familieliv var krenket og tilkjente dem til sammen 10 000 euro i erstatning for ikke-økonomisk tap.