Jovanivic mot Sverige (klagenr. 10592/12, dom 22. oktober 2015) gjaldt klage fra mor etter omsorgsovertakelse av et spebarn på grunn av mistanke om mishandling («baby shaken syndrome»). Omtrent én måned etter at sønnen var født (sommeren 2008) ble han innlagt på sykehus med alvorlige skader, bl.a. hjerneblødning. Barneverntjenesten fattet midlertidig vedtak om omsorgsovertakelse på bakgrunn av at foreldrene enten selv hadde forvoldt skadene eller hadde sviktet i omsorgen ved ikke å hindre overgrepene. Det midlertidige vedtaket ble senere fulgt opp av et ordinært vedtak om omsorgsovertakelse. Sønnen ble etter sykehusopphold plassert i beredskapshjem og senere i fosterhjem. Straffesaken mot foreldrene ble lagt vekk høsten 2008 siden det var umulig å bevise hvem som hadde forvoldt skadene. Foreldrene ble skilt i 2010. Etter at mor hadde fått eneomsorg for sønnen, begjærte hun tilbakeføring. Etter å ha tapt i førsteinstans, anførte hun under ankeforhandlingene at skadene nok kunne være påført av far. Tidligere hadde mor nektet ethvert kjennskap og hadde også hevdet at de kunne være påført på sykehuset. Kravet om tilbakeføring var forgjeves. Umiddelbart etter den midlertidige omsorgsovertakelsen hadde foreldrene hatt samvær tre ganger i uken. Samværet var senere redusert, og den siste tiden hadde mor sett sønnen halvannen time i uken.
For å behandle klagen måtte EMD først ta stilling til en del prosessuelle spørsmål knyttet til uttømming av rettsmidler i forbindelse med behandlingen ved den svenske «Justitieombudsmannen», men denne tematikken skal få ligge her. Den sentrale problemstillingen var om avslaget på tilbakeføring var «nødvendig i et demokratisk samfunn» («necessary in a democratic society»). EMD tok utgangspunkt i etablert praksis. De påpekte at selv om klagen var begrenset til nekting av tilbakeføring, ville tilknyttede tvister om omsorgsovertakelse og samvær kaste lys over den saken som nå skulle avgjøres. Som knesatt av EMD tidligere, skal omsorgsovertakelse normalt være et midlertidig tiltak som skal oppheves så snart forholdene tillater det. EMD fremhevet at barnets tilstand gjorde at omsorgsovertakelse var påkrevd. Mor hadde vanskeliggjort situasjonen ved i flere år å nekte for kjennskap til hva som hadde skjedd. Selv om dette var forståelig ut fra lojalitet til ektemannen og frykt for utvisning (både klager og ektemannen hadde serbisk opphav), hadde hun holdt fast på forklaringen etter at de var skilt og hun hadde fått permanent opphold i Sverige. EMD fremhevet at sønnen var et sårbart barn med særlig behov for omsorg på grunn av varige skader som følge av mishandlingen. Dessuten hadde foreldrene under hele saksgangen fått advokatbistand (se til sammenligning Soares de Melo mot Portugal). På denne bakgrunn kom EMD enstemmig til at mors rett til familieliv etter artikkel 8 ikke var krenket.
Klager hevdet også at fosterhjemsplassering hos et svensk foreldrepar hindret barnet fra å utvikle sitt morsmål og sin religionstilknytning (artikkel 9 og 14), i tillegg til at ektemannen måtte opptre som tolk i visse situasjoner (artikkel 14). Disse klagepunktene ble avvist på grunn av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.