Foreningen for Barnets Beste

EU-domstolen er tydelig på at den anser at samspillet mellom foreldre og barn er en grunnleggende del av familielivet. 1

Dette fremkommer også gjennom at retten ofte understreker at en del av statens oppdrag er å legge til rette for gjenforening av familier. 2

I domstolens praksis fremkommer på ulike vis hovedregelen når det gjelder domstolens syn på kontakt mellom familiemedlemmer, nemlig at kontakten mellom barn og foreldre bør opprettholdes.

– bortsett fra om relasjonen er skadelig for barnet. 3

”The child’s ties with its family must be maintained, except in cases where the family has proved particularly unfit.” 4

”It is in the ‘best interests’ of every child to grow up in an environment that allow him or her to maintain regular contact with both parents.” 5

Notfoter

1) ”The mutual enjoyment by parent and child of each other’s company constitutes a fundamental element of family life” se Kutzner mot Tyskland (26 februari 2002, appl. no. 46544/99) s. 58, Johansen mot Norge (dom den 27 juni 1996, appl. no. 17383/90), s. 52, Bronda mot Italien (dom den 9 juni 1998, appl. no. 22430/93), s. 51, K. og T. mot Finland (dom den 12 juli 2001, appl. no. 25702/94), s. 151 m. fl. Se også s. 135 i Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07) der domstolen også refererer till art 24.3 i EU:s rettighetstraktat om at ”Alle barn har rett til å opprettholde et personlig forhold og direkte kontakt med begge foreldrene, med mindre det er i strid med barnet beste.”

2) Se f.eks. Scozzari og Giunta mot Italia (dom den 13 juli 2000, appl. nos. 39221/98 og 41963/98), s. 169: ”where the existence of a family tie has been established, the State must in principle
act in a manner calculated to enable that tie to be developed and take measures that will enable parent and child to be reunited”

3) Se bland annet s. 136, Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07): ”the child’s ties with its family must be maintained, except in cases where the family
has proved particularly unfit. It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances and that everything must be done to preserve personal relations and, if and when appropriate, to ‘rebuild’ the family”. Samt s. 67, Maumousseau og Washington mot Frankrike (dom den 6 december 2007, appl. no. 39388/05): ”maintain its ties with its family, except in cases where the family has proved particularly unfit, since severing those ties means cutting a child off
from its roots”.

4) Se blandt annet s. 136 Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07)

5) Se Neulinger og Shuruk mot Schweiz (dom den 6 juli 2010, appl. no. 41615/07).

Johansen mot Norge (dom 7.8.1996)

Klager Adele Johansen hadde en datter, som i 1989 hadde blitt tatt under omsorg av barnevernet som baby og plassert i fosterhjem. Fratakelsen ble behandlet i en rekke rettssaker, men Adele Johansen hadde ingen suksess med sitt ønske om at datteren skulle bli returnert til henne. I tillegg ble Adele Johansen fratatt sine foreldrerettigheter og rett til innsyn til sin datter.

For EU-domstolen ble det gjort gjeldende at både omsorgen fratakelsen og beslutningen om å frata Adele Johansen hennes rettigheter som mor, stred mot hennes, av artikkel 8 i konvensjonen, beskyttede rett til respekt for familielivet. Hun klaget også på at forhandlingene om hennes rettigheter ikke ble gjennomført innen rimelig tid, og hevdet at artikkel 6: 1 i konvensjonen i så måte var blitt krenket. Om artikkel 8, uttalte EMD innledningsvis at målet var spørsmålet om ingrepet i Adele Johansens rett til respekt for familielivet. Disse inngrep må, for å være akseptabelt i henhold til konvensjonen, ha skjedd i tråd med loven og vært nødvendig i et demokratisk samfunn for å møte artikkel 8: 2 av offentlige eller private interesser.

EU-domstolen fant ingen grunn til å tvile på lovligheten av de tiltak som hadde blitt truffet. Hensikten var også legitimt i den forstand at hensikten var å beskytte datterens helse og rettigheter.

På spørsmålet om tiltakene var nødvendige i et demokratisk samfunn, sammenliknet EU-domstolen med en rekke prinsipper som dukket opp i de tidligere avgjørelser om barneomsorg saker. Barnets beste bør gis særskilt betydning, men det ble også bemerket at oppfatningen av hva som er best for barna i vanskelige familiesituasjoner varierer mellom ulike land.

Dessuten anså også EMD at de nasjonale myndighetene ofte ha de beste forutsetningene til å vurdere situasjonen siden de har direkte kontakt med de berørte personer. EU-domstolen burde derfor ikke sette seg i de nasjonale etatene sted, men nøye seg med en omfattende kontroll av at konvensjonen respekteres. De nasjonale myndigheter bør gis stor frihet i å bestemme om omsorgsovertakelse er nødvendig, men en strengere kontroll fra EMD sin side var påkalt når det gjaldt vurderingen av om ytterligere restriksjoner, f.eks. f.eks. foreldrenes rettigheter og tilgangsrettigheter, er akseptable.

EU-domstolen fant at Adele Johansen hadde hatt tilstrekkelige prosessuelle garantier i prosedyrene som førte til de omtvistede tiltak, og at, i spørmålet om prosedyren, ikke hadde vært noe brudd på artikkel 8. Domstolen analyserte heretter de opprinnelige årsakene som førte til omsorgsovertakelse av barnet og fant at disse årsakene var relevant og tilstrekkelig til å rettferdiggjøre denne prosedyren.

Da det ble senere gjaldt beslutningen om å frata Adele Johansen hennes foreldrerettigheter og hennes rett til samvær med datteren, konstaterte EMD at omsorgsovertakelse av et barn normalt skal sees som et midlertidig tiltak, og at myndighetene derfor bør bestrebe seg på å skape gode forutsetninger for barnets gjenforening med sine foreldre. Selv om det i dette tilfellet foreligger særlige problemer, hadde disse ikke vært tilstrekkelig grunn til å frigi myndighetene fra sin normale plikt til å arbeide for en gjenforening. I lys av denne beslutningen er fratakelsen av Adele Johansens foreldrerettigheter og samværsrett ikke velbegrunnet, og EU-domstolen fant, med 8 stemmer til 1, som i denne forbindelse var det et brudd på artikkel 8.

I spørsmål om artikkel 6 konstaterte EMD at det forhold som førte til at Adele Johansen ble fratatt sine foreldrerettigheter og sin tilgangsrett pågikk i ett år og ni måneder. Riktignok var det viktig at myndighetene i en sak som dette handlet hurtig, men det var ikke grunnlag for å hevde at det i denne forbindelse har vært uaktsomt. Domstolen mente at det hadde vært relativt vanskelige spørsmål som var behandlet av en rekke ulike myndigheter og domstoler, som alle hadde oppgaven med å gjennomføre en grundig vurdering av situasjonen. Med hensyn til dette hadde kravet om en avgjørelse innen rimelig tid blitt respektert, og det var ingen krenkelse av artikkel 6 i konvensjonen.

Söderbäck mot Sverige (dom av 28.10.1998)

Söderbäck møtte K. W. i 1980, men hadde ikke et fast forhold med henne. Men han var far til datteren, M., som K. W. født i september 1982. Han hadde bare sporadisk kontakt med M. under hennes tidlige barndom, som var delvis på grunn av K. W. var villige til å la ham se barnet.
I 1983 lærte K. W.  en annen mann å kjenne, M. W., som hun flyttet sammen med i mai 1983. K. W. og m.v. giftet seg i januar 1989.
I november 1988 ba Mrs M. W. Nyköping tingrett om tillatelse til å adoptere M. Söderbäck var imot dette, men retten besluttet i desember 1989, etter å ha hørt både Söderbäck og M. W. i en muntlig forhandling, for å tillate den ønskede adopsjonen. Avgjørelsen ble senere bestemt av Svea lagmannsrett, og Høyesterett nektet anke i saken.
For EU-domstolen hevdet Söderbäck at beslutningen om å gi M. W. tillatelse til å adoptere M. stridet imot Söderbäcks rett til respekt for familielivet etter artikkel 8 i konvensjonen.
EU-domstolen bemerket at avgjørelsen utgjorde et inngrep i Söderbäcks rett til respekt for familielivet, beslutningen tatt i samsvar med svensk lov, og at hensikten var å beskytte M rettigheter, som var en legitim interesse i henhold til artikkel 8: 2 i konvensjonen. Imidlertid forble den for å avgjøre om vedtaket kunne anses som nødvendig i et demokratisk samfunn.
I denne forbindelse mente EU-domstolen at Söderbäck hadde bare begrenset kontakt med M., som hadde levd sammen med K. W. helt siden fødselen, og sammen med M. W. siden hun var åtte måneder gammel. M. W. hadde deltatt i omsorgen for M. og M. hadde ansett M.W. som sin far. Det var altså over lang tid utviklet et ekte familie forhold som består av K. W., M. W. og M. Adopsjonsbevilling hadde befestet og formalisert disse eksisterende familiebånd og fremstod dermed som rimelig. De negative effektene av beslutningen fikk for Söderbäck kan i de nåværende omstendigheter ikke anses som uforholdsmessige. Følgelig, EU-domstolen fant at artikkel 8 ikke hadde blitt krenket.

Søkerne, ektefeller Bronda, bodde sammen med sin datter S. B. og hennes datter S., som ble født i 1984. Siden S. B. Ifølge noen uttalelser forsømte foreldreoppgavene til S., besluttet en domstol i Genova i oktober 1987 at kommunen skulle overta omsorgen ansvar for S. S var imidlertid sammen med sin mor frem til september 1989, da de sosiale myndigheter pågrep henne og plasserte henne på barnehjem . Herfra ble hun bortført av sin mor. Hun ble funnet og returnert til barnehjemmet. Hun ble senere plassert i fosterhjem.
Undersøkelsene utført viste at S. B. led av en psykisk lidelse, og at det derfor ville være vanskelig å overlate til henne ansvaret for S. Videre viste det seg at S. var sterkt imot en overgang bort fra fosterfamilien. Lagmann Genoa fant i august 1995 at S. hadde nådd en slik modenhet (11 år) at det måtte tas hensyn til hennes egne ønsker og bestemte at hun kunne forbli i fosterhjemmet.
Ektefellene Bronda klaget over at S. ikke ble returnert til sin egen familie, som etter deres oppfatning krenket artikkel 8 i konvensjonen (retten til respekt for privatliv og familieliv).
EU-domstolen fant at det var et inngrep i ektefellene Brondas rett til respekt for familielivet, som var basert på loven og servert den legitime formål å beskytte S rettigheter og friheter.
En ytterligere betingelse for at inngrep vil være akseptable i henhold til artikkel 8: 2 var at det kan anses som nødvendig i et demokratisk samfunn. EU-domstolen fant at dette var tilfelle, og la særlig vekt på at den italienske domstolen hadde gjort en nøye avveining av de motstridende interesser og på S. sin spesielle protest på å forlate fosterfamilien. Brudd på artikkel 8 i konvensjonen var det derfor ikke.