Når fagpersoner innen barnevern og rettspleie mener at forbedringer er nødvendige, har det bakgrunn i at det biologiske prinsippet ble sett på som en hindring mot å sikre barn forsvarlig oppvekst, skriver Eivind Meland.
Bystyret har vedtatt å gjennomgå fem klager som kommunen har mottatt på barnevernshåndtering. Det er et berettiget vedtak, som følger opp et lignende initiativ som regjeringen og barneminister Solveig Horne tok for vel ett år siden. Da ble over hundre saker som hadde versert i forskjellige fylkesnemnder i Norge gjennomgått. Det er også sammenfallende med Fylkeslegen i Hordalands gjennomgang av saken med Glassjenta Ida.
Målsettingen er å skaffe kunnskap og erfaringer om svikt i tjenesten for å bli i stand til å bedre kvaliteten i norsk barnevern. Det er uansvarlig å lukke øynene for behovet for forbedringer i norsk barnevern. Og det er uheldig når BTs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen i en kommentar i BT 8. juni avviser vedtaket i Bergen bystyre og hevder at protestene mot norsk barnevern kommer fra kristenfundamentalister. Hun har rett i at norsk og internasjonal barnerett er basert på barnets beste. Men å late som om barnets beste entydig kan bestemmes rettslig, er en farlig forenkling.
Den niende barnevernssaken er nå godkjent til behandling for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMK). De mange saker der familier med fremmedkulturell bakgrunn har vært behandlet med autoritær uforstand, har ført til store internasjonale protester.
I saken med den norsk-rumenske familien i Naustdal måtte kommunen innrømme at bruken av tvangsvedtak var ubegrunnet fordi det ikke var anvendt «minste inngripens prinsipp» da fem barn ble fjernet fra foreldrene med tvang.
Mange instanser arbeider konkret og konstruktivt med å forbedre barnevernstjenesten. Nylig lanserte Bergen kommune forslag til endringer i utredningen «Bergens barn – byens fremtid». Den påviste at store ressurser ble brukt til tilsyn etter bekymringsmeldinger, som heller kunne vært overlatt til helsestasjon og skolehelsetjeneste – de kjenner jo familiene bedre enn barnevernet.
Utredningen kom med forslag om å opprette barne- og familiesentre der helsestasjon og barnevernstjenesten samarbeider om å bedre foreldres omsorgskompetanse. Slike tiltak er det gode forskningsmessige belegg for.
Sommeren 2015 leverte godt over hundre fagpersoner en bekymringsmelding om norsk barnevern til barne- og likestillingsministeren. I et tilsvar kom Horne med flere forslag om forbedringer i tjenesten og innspill til bedre rettssikkerhet i barnevernsrettslige avgjørelser. Initiativtakerne til underskriftsaksjonen etablerer i disse dager et kompetansenettverk for kvalitet i barnevernet med spesialkompetanse innen klinisk praksis, organisasjon, forskning og sakkyndighet knyttet opp mot barnevern. Blant initiativtakerne er Kari Killén, professor og nestor innen barnevernsfeltet, og Gro Hillestad Thune, mangeårig dommer i Den Europeiske menneskerettsdomstol.
Også i rettsvesenet arbeides det med tiltak for å bedre rettssikkerheten i barnevernsrettslige spørsmål. Særdomstolsutvalget foreslo i år at dagens fylkesnemnder bør legges ned. I stedet bør barnevernssakene avgjøres av domstolene, av dommere med særlig ekspertise på barnesaker. En sentral del av begrunnelsen er mistillit blant private parter til behandlingen i fylkesnemndene.
Regjeringen har også innsett at tilliten til fylkesnemndene er utilfredsstillende og har utgitt retningslinjer om «samtaleprosess» som kan erstatte forhandlingsmøter i fylkesnemnd. Her skal partene stimuleres til dialog med tanke på å finne løsninger som kan ivareta alle parter i situasjoner der tvangsvedtak kan bli aktuelt. Slike samtaler er i tråd med en ny trend i jussen, som kalles medierings-juss eller konstruktiv konfliktløsning.
Barnekonvensjonen og menneskerettserklæringen inneholder bestemmelser som skal sikre barnet rett til privatliv og respekt som individ, men også til familieliv. Både barnet og familien er rettssubjekter, ifølge norsk og internasjonal lov. Det er med andre ord to hensyn som må veies mot hverandre i kritisk og selvkritisk lys, som skal være rettsgrunnlag i barnerettslig praksis.
Når fagpersoner innen barnevern og rettspleie mener at forbedringer er nødvendige, har det bakgrunn i en uheldig holdningsmessig utvikling innen sosialtjenestene etter at det biologiske prinsippet ble mistenkeliggjort som en hindring mot å sikre barn forsvarlig oppvekst.
Holdningsforskyvningen kom ikke minst til uttrykk i Raundalenutvalgets innstilling (2012). De knesatte et nytt overordnet prinsipp kalt «prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning». Selv om utvalget bekreftet at det har verdi å vokse opp med egen biologiske familie, ble dette gjort betinget av i hvilken grad det var utviklingsfremmende for barnet. Raundalenutvalget la derved grunnlag for en grenseløs praksis: Fokuset ble flyttet fra å hindre skade, til å sørge for utviklingsstøttende oppvekst for alle barn i Norge.
Vi er mange som verdsetter den liberaldemokratiske tradisjonen i vårt eget land og internasjonalt. Det er en tradisjon som opplever trusler fra mange hold. Truslene kommer imidlertid ikke bare fra kristne og islamske fundamentalister, fra amerikanske demagoger og østeuropeiske tradisjonalister. Den største utfordringen for et liberalt samfunnssyn kommer kanskje fra liberaleres overdrivelser og skråsikkerhet.
Skal et liberalt samfunnssyn ivaretas, krever det at dens forsvarere utvikler evnen til selvkritisk refleksjon og dialogisk ydmykhet. Det gjelder både på hjemmebane og i politikken mellom stater.
Onora O’Neill mottok nylig Holbergprisen av Universitetet i Bergen. Et grunntema i hennes etiske filosofi er at det er meningsløst å snakke om rettigheter hvis det ikke settes inn i en helhet der plikter hører med. Vår egen filosof Hans Skjervheim var inne på det samme når han advarte mot at liberaliteten kunne misbrukes til en undertrykkende og likegyldig praksis, hvor vår plikt til respektfull dialog med våre medmennesker ble erstattet av holdningsløs og grenseløs aksept av umoralske handlinger i liberalitetens navn.
Ingen institusjoner i vårt samfunn bør håndteres med servil likegyldighet. Aller minst norsk barnevern.
Eivind Meland
Fastlege og professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB
